Hartmut Rosa om å skape muligheten for gode liv i organisasjonene våre

Flere  av oss som jobber i Styp har blitt glade i bøkene til Hartmut Rosa de siste årene. Det handler om at han både gir en ganske presis diagnose av samfunnet vi lever i, samtidig som han gir oss konkrete råd om hvordan vi kan leve livene våre, både i og utenfor arbeidslivet. Som prosessleder opplever jeg også at han gir noen konkrete råd om hvordan vi kan lede prosesser i organisasjonene vi er del av. 

Vi lever i et akselerasjonsregime

Vi lever i en tid der alt går raskere: teknologi, kommunikasjon, arbeidsliv, politikk, vårt eget privatliv. Samtidig beskriver mange en følelse av stress, utmattelse og en mer diffus opplevelse av å stå på stedet hvil, til tross for at de hele tiden er i bevegelse. Hartmut Rosa, tysk sosiolog og representant for kritisk teori (Frankfurterskolen), hevder at dette ikke bare er enkeltmenneskers livsstilsproblem, men selve kjennetegnet ved senmoderne samfunn. Han bruker begrepet sosial akselerasjon til å beskrive vår tid, og resonans som en mulig vei mot et mer meningsfullt og godt liv.

Hans teori om sosial akselerasjon viser hvordan moderniteten styres av et «akselerasjonsregime». Han skiller mellom tre former for akselerasjon som virker sammen:

• Teknologisk akselerasjon: Transport, kommunikasjon og produksjon går stadig raskere, fra global logistikk til digitale plattformer.

• Akselerasjon av sosial endring: Normer, institusjoner, relasjoner og kunnskap endrer seg så raskt at det som én generasjon opplevde som stabilt, for neste generasjon fremstår som midlertidig.

• Akselerasjon av livstempo: På individnivå prøver vi å presse flere aktiviteter og erfaringer inn i den samme døgnrytmen, i håp om å realisere oss selv og «få mest mulig ut av livet».

Rosa beskriver hvordan disse formene for akselerasjon blir en selvforsterkende sirkel: teknologiske innovasjoner gjør mer mulig, nye muligheter skaper forventning om økt aktivitet, og økonomiske og politiske strukturer belønner dem som klarer å holde tempoet. Resultatet er det han kaller et «frenetisk stillstand»: vi gjør mer, fortere, men uten at vi nødvendigvis opplever at livet går i en tydelig retning eller oppleves mer meningsfylt: Smarttelefon gjør at jeg slipper å bruke tid på å gå i butikken å handle, men likevel opplever jeg at jeg får mindre tid til å gjøre de tingene som gjør livet mitt godt. Dette er et paradoks.

Fremmedgjøring i en akselerert verden

Akselerasjon er ikke bare et spørsmål om tempo, men om hvordan vi relaterer oss til verden. Rosa argumenterer for at det moderne akselerasjonsregimet produserer bestemte former for fremmedgjøring. Fremmedgjøring viser seg her ikke først og fremst som ytre tvang, men som en subjektiv erfaring av at vi ikke lever i tråd med det vi egentlig opplever som godt og viktig – samtidig som vi tross alt har stor grad av frihet. Det er altså en indre tvang/ufrihet vi opplever.

Rosa analyserer flere dimensjoner av denne fremmedgjøringen:

• Fra tid og rom: Når tempoet stadig øker, mister vi følelsen av varighet og stedstilhørighet; livet oppleves som en serie episoder snarere enn som en sammenhengende historie.

• Fra ting og aktiviteter: Vi forholder oss til arbeid, natur, kultur og teknologi som ressurser som skal utnyttes og mestres, mer enn som noe vi kan være i dialog med.

• Fra andre og oss selv: Relasjoner blir lett instrumentelle, mens vi selv må tilpasse identitet og selvpresentasjon til stadig skiftende kontekster.

På denne måten blir akselerasjon ikke bare en utfordring for individuell stressmestring, men et grunnleggende demokratisk og eksistensielt problem. Når verden oppleves som noe som «glipper mellom hendene våre», svekkes også motivasjonen til å engasjere seg i fellesskap og langsiktige prosjekter.

Resonans som mulig svar

Som motstykke til fremmedgjøring bruker Rosa begrepet resonans. Resonans handler om en bestemt kvalitativ måte å stå i relasjon til verden på – en levende, svarende forbindelse mellom mennesket som subjekt og omverden.

En resonant relasjon har, ifølge Rosa, flere kjennetegn:

• Verden «taler» til oss: Noe eller noen trer frem som betydningsfullt, ikke bare som en ressurs vi kan nyttiggjøre oss.

• Vi svarer: Vi lar oss berøre og responderer med engasjement, handling eller fordypelse.

• Vi forandres: Erfaringen etterlater spor; vi er ikke helt de samme etter den resonante erfaringen.
  

For meg er dette noe av det jeg håper og ønsker at gode prosesser kan lede til: Vi skaper gode løsninger på de utfordringene vi står overfor, og samtidig gjøre det på måter der svarene er betydningsfulle, vi lar oss berøre, vi forandres. 

Rosa skiller mellom tre hovedakser for resonans, som hver beskriver en bestemt måte vi kan stå i levende relasjon til verden på.

Horisontal resonans

Dette er resonans i relasjoner mellom mennesker – kjærlighet, vennskap, familie og også politiske fellesskap. Her opplever vi at andre virkelig «når inn» til oss, vi svarer tilbake, og relasjonen kan forandre begge parter. Dette er mer på å bygge et relasjonelt overskudd.

Diagonal resonans

Dette handler om forholdet vårt til ting og aktiviteter – arbeid, faglig fordypelse, idrett, kunstnerisk praksis, skole, barnehage osv. Vi kan erfare at et fag, et instrument, et fjell eller et håndverk «taler» til oss, og at vi i arbeidet med det opplever mening og engasjement.

Vertikal resonans

Her dreier det seg om relasjonen til «verden som helhet» – natur, historie, kunst, religion eller eksistensiell mening. Det kan være erfaringen av å stå i fjellet, lytte til musikk, delta i religiøse aktiviteter eller kjenne seg som en del av en historisk bevegelse, der man opplever en forbindelse til noe som overskrider hverdagslivet.

I nyere tekster nevner Rosa også en fjerde akse – resonans med seg selv, altså i hvilken grad vi opplever en ikke‑fremmedgjort relasjon til egen kropp og psyke – men de tre første er de klassiske formene han først systematiserte.

Rosa understreker at resonans ikke er det samme som harmoni eller friksjonsfri lykke. Også smerte, konflikt og motstand kan inngå i resonante relasjoner, så lenge det finnes gjensidighet og mulighet for svar. Det er viktig for Rosa at resonans ikke et privat selvhjelpsprosjekt; for Rosa er det et normativt ideal som bør prege hvordan vi utformer samfunnets institusjoner – fra skole og arbeidsliv til politikk og byplanlegging. Og det er i denne forbindelse jeg har lyst til å utforske dette som et begrep som kan hjelpe oss når vi leder møter, prosjekter og prosesser i organisasjonene våre. Hvordan kan vi legge til rette for prosesser som åpner for resonante erfaringer?

Mellom kontroll og ukontrollerbarhet - prosessledelse som tilnærming

En viktig tråd i Rosas nyere arbeider er spørsmålet om kontroll. I The Uncontrollability of the World peker han på hvordan moderne samfunn forsøker å gjøre verden mest mulig forutsigbar, målbar og tilgjengelig – fra styringssystemer og standarder til algoritmer og optimaliseringsverktøy. Men et av hovedpoengene om resonans er nettopp at de ikke kan predikeres eller fullstendig planlegges.  Det kan til en viss grad legges til rette for, men det er likevel ukontrollerbarhet.

Denne innsikten skaper en interessant spenning: På den ene siden søker vi trygghet, kontroll og effektivitet; på den andre siden lengter vi etter erfaringer som overskrider det planlagte og nyttige. For Rosa er spørsmålet derfor ikke om vi skal velge mellom kontroll og ukontrollerbarhet, men hvordan vi kan leve med og forvalte en verden som alltid vil være delvis utilgjengelig og uforutsigbar.

Jeg opplever at dette også er i tråd med Geert Biestas idé om “den vidunderlige risikoen” som finnes i all utdanning og læring. Vi kan aldri kontrollere læring og utdanning, det er nettopp i det uforutsigbare mellom det planlagte og det som oppstår i møte med menneskene at noe nytt kan oppstå som faktisk blir betydningsfullt for oss. 

Prosessledelse er en måte å forholde seg til og legge til rette for at vi sammen kan tre inn i det ukontrollerbare i møtet med verden og hverandre: Vi rammer inn en prosess (sier noe om formål, mål, rammer), men samtidig inviterer vi mennesker til å finne svarene i fellesskap gjennom aktiv deltakelse. Dette rommet er umulig å kontrollere, selv om vi som prosessledere kan prøve å skape en retning for prosessen. Og hvis vi i tillegg har en tanke om og forståelse for at disse prosessene kan bidra til at vi opplever resonans på et eller flere av de tre nivåene (horisontal, diagonal, vertikal), øker kanskje sannsynligheten for at prosessene vi leder oppleves som viktige for oss.

En ny forståelse av det gode (organisasjons)liv

En annen ting jeg liker godt med Rosa er at han mener sosiologiens viktigste oppgave er å bidra til å skape sosiale betingelser for “det gode liv”. Det gode liv handler, i hans perspektiv, ikke primært om anskaffelse av flest mulig ressurser, valgmuligheter eller opplevelser, men om kvaliteten på relasjonen vi står i til verden – til andre mennesker, til natur, til arbeid, til kultur, historien og til oss selv.

Dette har flere praktiske implikasjoner:

• For individet innebærer det å stille andre spørsmål til egen livsform enn bare «rekker jeg alt?»; det blir like viktig å spørre «hva i livet mitt skaper resonans?».

• For institusjoner utfordrer det måten vi organiserer tid, mål og styring på: skoler, arbeidsplasser og helsetjenester kan enten bidra til akselerasjon og fremmedgjøring, eller åpne rom for fordypelse, medvirkning og meningsfull dialog.

• For samfunnet som helhet reiser det normative spørsmål om hva vi egentlig skal bruke vår teknologiske og økonomiske kapasitet til: mer fart og produksjon, eller bedre betingelser for resonante relasjoner.

Sånn sett blir resonansbegrepet en slags «oppskrift» – ikke i form av en enkel liste over livsråd, men som et begrep som kan hjelpe oss til å vurdere både individuelle og kollektive valg. Her synes jeg Rosa er en modig teoretiker - han prøver faktisk å gi oss noen svar. Og han er også helt åpen på at dette bare er foreløpige svar. Han lærer hele tiden. 

Jeg vil absolutt ikke hevde at prosessledelse er hovedsvaret på hvordan bidra til flere resonante opplevelser i våre organisasjoner, men etter mer enn 20 års erfaring med å lede prosesser, så er jeg sikker på at det ligger noen innsikter i Rosas arbeid som kan åpne opp for et bedre organisasjonsliv dersom vi klarer å lede prosesser som åpner for det ukontrollerbare i møte med hverandre. Og dette er absolutt ikke risikofritt. Det er en risiko for at ting ikke blir som vi håper på. Men som Biesta sier - dette er også en “vidunderlig risiko”.

Styp 1 - Prosesslederprogram. Les mer

Litteratur:

Biesta, Gert (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Fagbokforlaget 

Rosa, H. (2026). Time and World. Polity.

Rosa, H. (2024). Akselerasjon og resonans. Artikler om livet i senmoderniteten. Cappelen Damm.

Rosa, H. (2020). Det ukontrollerbare. Verbum.

Rosa, H. (2010). Alienation and Acceleration: Towards a Critical Theory of Late-Modern Temporality. NSU Press / Polity.

Rosa, H. (2019). Resonance: A Sociology of Our Relationship to the World. Polity.​

Tanggaard, P. (2016). Prosesslederboka. Lær å lede gode prosesser og møter. Kommuneforlaget.

Tanggaard, P., & Brekke, B. (2021). Praktisk prosessledelse i skolen. Å lede samskapende lærings- og utviklingsprosesser. Kommuneforlaget.