Betydningsfullhet - å ha verdi og tilføre verdi i et fellesskap

«Det er jo jeg som alltid bærer vannet, mamma! Det er min jobb!» Sønnen min på fire år ser bestemt på meg. Han har rett. Det er hans faste oppgave å sørge for at vannet når bordet. Uten ham, ingen drikke – i hvert fall ikke i hans hode. For en fireåring er dette mer enn en praktisk oppgave; det er et bevis på at han trengs. Han tilfører fellesskapet vårt her hjemme en reell verdi, og den stoltheten han føler, bunner i det fundamentale menneskelige behovet for å oppleve betydningsfullhet, eller mattering på engelsk (Prillentensky, 2020). Det å bety noe for andre handler om de usynlige trådene mellom oss, at du alltid er den hjelpsomme som bidrar med vann på bordet, eller at dine styrker og din kompetanse utgjør en reell forskjell for resultatet vi skaper sammen. Vi har et iboende behov for å vite at hvis vi er borte fra jobb en dag, så er det ikke bare en kontorstol som står tom – det er et tomrom der. Vi vil bli savnet fordi vi støtter, fordi vi lytter, og fordi vi bidrar med noe som ingen andre kan kopiere. Når vi opplever at vi betyr noe for andre, fungerer vi bedre. Vi tåler mer, vi yter bedre, og vi legger til rette for fellesskap der alle kjenner at de er uerstattelige brikker. For å kjenne at vi vil og kan tilføre verdi for andre, trenger vi å oppleve at vi har verdi for den vi er, som innebærer å bli respektert og behandlet med verdighet. 

Kontrasten til fireåringens stolthet fant jeg på Kastrup flyplass. «Du er boardinggruppe 4, ikke 3, så det er ikke din tur nå!» bjeffet en ansatt til en passasjer som hadde forvillet seg frem i køen. Flyselskapene har blitt eksperter på å dele oss inn: Premium, Platinum, Business, og til slutt «den gemene hop» som bare har betalt for det aller mest nødvendige.

Når vi begynner å rangere og gruppere mennesker på denne måten, skjer det noe med oss. Rettferdighetssansen og verdigheten vår kommer i spill. Når man opplever å være sist om bord og bli irettesatt fordi man misforstår gruppeinndelingen, kan det kjennes litt ut som da man stod igjen til sist i gymtimen når lag skulle velges. Da kjenner du deg hverken anerkjent som person, rettferdig behandlet eller at du har verdigheten din i behold. 

Men så skjedde det noe vakkert. Flyvertinne som møtte oss ved flydøra en varme som lyste opp hele midtgangen. De små handlingene hun utførte – et smil, felles latter, en hjelpende hånd med en tung bag – skapte en umiddelbar «vi-følelse». Vi kjente oss anerkjent og likt behandlet, på tross av gruppeinndelingene vi ble sendt om bord med. Vi opplevde oss anerkjent, hun tilførte oss verdi, og vi som passasjerer fikk umiddelbart lyst til å gi noe tilbake. Vi ble mer tålmodige, vi smilte til naboen, vi ble et lite fellesskap. Midt i  flyturen dukket hun igjen opp, like smilende og varm. Hun skulle trekke for gardinen mellom business og resten av oss i den gemene hop. Og vipps, så var skillet tilbake. Men for en stakket stund var vi et gryende fellesskap. 

En flytur og en fireåring med en vannkaraffel minner oss på det samme: Vårt førstevalg er alltid kontakt og forbindelse. Vi søker mot fellesskapet. Men for at vi skal ønske å være der, må vi føle oss hørt og respektert, at vi har verdi.  Som ledere og prosessledere må vi spørre oss selv: Hvor ofte er det vi «trekker igjen gardinen» i våre organisasjoner? Lager vi systemer som grupperer folk og skaper avstand, eller bygger vi arenaer der alle kjenner at de har verdi og får mulighet til å tilføre verdi?

For innerst inne er vi alle fireåringer som bærer på en tung karaffel: Vi vil kjenne at det vi gjør betyr noe, at vi er viktige for laget, og at fellesskapet faktisk trenger akkurat oss for å slukke tørsten, og skape ordentlig matro rundt bordet.

Kilde: Prilleltensky, I. (2020). Mattering at the intersection of psychology, philosophy, and politics. American Journal of Community Psychology, 65(1-2), 16–34. https://doi.org/10.1002/ajcp.12368

Utforsk Styp sine arenaer for prosesslertrening