Fra relasjonelt underskudd til relasjonelt overskudd!
- Eivind Nilsen
- 17. mars
- 3 min lesing
Oppdatert: 25. mars
Skjermene våre får mye tid og oppmeksomhet. KI erstatter interaksjon med andre mennesker på stadig flere livsområder. Mange uttrykker bekymring for effekten av dette. På hvilken måte er dette relevant og av interesse for oss som er interessert i styrkebasert prosessledelse og deltakende metoder og arbeidsformer?
Psykologer, terapeuter og andre fagfolk (Hafstad, G. S., & Augusti, E. M. 2019, Frønes, I. 2016) forteller om at vi endrer måten vi er sammen på og dermed hvem vi blir, gjennom at skjermene får mer fokus. Noen setter ord på en opplevelse av at vi blir mindre innrettet mot hverandre, opplever det uvant å se hverandre i øynene, og at direkte og fysisk interaksjon kan oppleves som utfordrende, krevende og uvant. Et begrep som kan ta opp i seg noen av disse tendensene er relasjonelt underskudd.
Vi vet at digitale verktøy og kommunikasjonsplattformer også skaper verdifulle relasjonelle koblinger. Disse verktøyene gjør det også mulig å samhandle uten å være sammen og mye tyder på at KI raskt vil bidra til at vi kan fortsette å automatisere og effektivisere måter å være sammen på. Dette kan utfordre nødvendigheten og betydningen av fysisk interaksjon og samhandling, enda mer enn vi opplever i dag. (S.Turkle 2011, N. Przybylski, 2017) Vi kommer til å trenge gode argumenter for å legitimere og invitere til arenaer der det også handler om å se hverandre i øynene, snakke og lytte aktivt til hverandre og samskape IRL, to og to, i mindre grupper og noen ganger i et større fellesskap.
Mange som har forsket på hva som skaper trivsel, velvære og mening for mennesker, peker på gode relasjoner som avgjørende (Diener og Seligman 2002, Frerickson 2013, Holt-Lunstad, J Smith 2010, mfl). Dette gjelder for ungdom, voksne og eldre. Sjansen for at du opplever livet som meningsfullt og godt, øker dersom du inngår i nære og gode relasjoner til andre.
Et argument mot å møtes fysisk er at det tar lenger tid. Til dette kan man innvende at ikke alt blir bedre av at det går fortere og blir mer effektivt. Noen av forbedringene vi skaper har også en slagside. Styp ønsker å vise hvordan resonans med hverandre og omverden, kan motvirke noen av bieffektene (Rosa, 2016). Les også: Hartmut Rosa; om å skape muligheten for gode liv i organisasjonene våre
Kan innsikter og praksiser fra Prosesslederprogrammet bidra til mer relasjonelt overskudd?
Prosesslederprogrammet til Styp ble utformet med en bevissthet om de overnevnte spørsmålene og innsiktene. Her følger andre spørsmål vi utforsker og ønsker å utforske sammen med deltakere og samarbeidspartnere:
Hva skal til for at metoder og verktøy kan forsere og etablere gode relasjoner?
På hvilken måte kan vi være mot hverandre for skape relasjonelt overskudd?
Hvordan kan spørsmålsformuleringer og invitasjoner lede til samtaler som oppleves som relasjonelt skapende?
Hva kjennetegner planlagte og strukturerte metoder som bidrar til en opplevelse av resonans og tilhørighet?
På hvilken måte kan vi øve på ferdigheter som raskt bidrar til relasjonell vilje, tillit og empati?
Prosesslederprogrammet Styp1 er en arena for utprøving av verktøy og metoder som gir energi, retning og resultater. Ved enkle, konkrete grep, skapes tilhørighet og en opplevelse av få bidra og bli lyttet til. Dette har vi erfart har kraft i seg til å utvide vårt felles mulighetsrom. Arbeidsformene du får med deg (Tanggaard 2016) kan bidra til bedre resultater og et relasjonelt overskudd i hverdagen.
