Håp som en relasjonell ressurs i organisasjonsutvikling
Oppdatert: 20. okt.
På hvilken måte kan vi bruke drømmer og framtidsbilder til å skape en relasjonell kopling mellom mennesker? Og hvordan kan disse samtalene bli til håp som en ressurs i organisasjonene våre? Disse spørsmålet undersøkte vi med deltakere i Styps prosessledernettverk og jeg fikk lyst til å dele noen sitater fra samlingen og noen tanker jeg gjorde meg i etterkant.
Ledere som “bærere av håp”
For ikke lenge siden leste jeg artikkelen til Gry Espedal og Løvaas (2022) som beskrev hvordan noen ledere fungerte som “bærere av håp” i coronatiden. De var opptatt av den relasjonelle prosessen knyttet til håp - at samtaler som viser glimt av en ønsket framtid kan gjøre noe med oss som fellesskap. Håp/drøm er også et av de elementene jeg liker godt med Anerkjennende undersøkelser (Appreciative Inquiry) som tilnærming til organisasjonsutvikling - relasjonelle samtaler om framtid, drømmer og håp gir kraft i organisasjonene våre (se Bjørn Haugers bok om Organisasjoner som begeistrer).
Omtrent samtidig kom jeg over The Palgrave Handbook of Emotions and Values in Organizational Institutionalism, som er en Open Access-publikasjon (tusen takk!). Flere av artiklene i boka viser hvordan verdier og følelser er gjensidig avhengig av hverandre og i samspill. Kroppen og følelsene våre kan nærmest være en slags “temperaturmåler” på hvordan vi lever i tråd med verdiene våre. Gjennom å tenke på og snakke om en positivt ønsket framtid og hvordan vi kan leve i tråd med verdiene våre der fremme, så vil det ofte også utløse positive følelser som igjen forsterker håp.
Prosessledere som “bærere av spørsmål som gir håp”
Som prosessledere eller fasilitatorer i en organisasjonsutviklingsprosess er det ikke vår oppgave å være bærere av håp, men prosessledere er gjerne gode til å stille spørsmål som deltakerne i en prosess opplever interessante og meningsfulle. Prosessledere kan dermed invitere til samtaler om framtid, håp, drømmer som i seg selv frambringer håp i et relasjonelt samspill mellom deltakerne i en utviklingsprosess. Dette tror jeg er en undervurdert ressurs i endringsledelse og organisasjonsutvikling.
En analog skriveøvelse i et digitalt videomøte
I det nevnte nettverksmøtet inviterte jeg deltakerne til å ta med seg penn og papir. Jeg hadde en kort innledning om hvordan samtaler om hva vi drømmer om og hvordan vi ser verdiene våre utspille seg i en ønsket framtid kan være en relasjonell ressurs i organisasjonene våre. Etter noen enkle skriveøvelser for å varme om den analoge penn-papir-skrivemuskelen, så fikk de beskjed om å skrive seg inn i en ønsket framtid.
Oppgaven var som følger:
Tenk deg at du får mulighet til å se inn i framtiden og at du ser deg selv i den organisasjonen du jobber i (eller der du ønsker å jobbe) ca 5 år fram i tid. Mye er forandret og du blir veldig positivt overrasket - det er helt utrolig fine ting som har skjedd! Skriv og fortell!
Hva er det som gir deg særlig overskudd, glede og energi nå?
Hvordan ser du at verdiene du er opptatt av lever?
Fortell om noen helt konkrete resultater dere har oppnådd som gjør deg stolt og glad.
Se rundt deg i organisasjonen - både de fysiske omgivelsene og hvordan kolleger og andre har det og oppfører seg - hva legger du særlig merke til?
Da deltakerne var ferdig med å skrive, satte vi dem i breakout-room med to-tre andre deltakere der de fikk beskjed om å dele framtidsdrømmene med hverandre i ca 15 minutter. Etterpå møttes vi i plenum og reflekterte sammen om hva det hadde skapt. Her er noen av sitatene fra chatten:
Jeg blir inspirert av å høre om de andres drømmer og håp. Det ønsker jeg enda mer av inn i min kommune, slik at vi kan bygge en kultur for bevissthet for drømmer, håp og verdier.
Vi ble ganske så gira alle tre på hvordan vi kan jobbe bedre; sammen og helhetlig. Noen gode konkrete, lavthengende frukter. Absolutt noe jeg kan bruke allerede i morgen!
Det skapte mye positiv energi og en opplevelse av fellesskap sammen med to andre som jeg aldri har møtt før.
Vi hadde i grunnen like drømmer og historier - fortalt på tre forskjellige måter. Det var inspirerende. For meg ga det validering på min egen historie og drøm, og at man ikke er alene. Det gir mer "selvtillit" til å viderefortelle historien i egen organisasjon.
Samtalene går mye fortere inn på hva det er som er viktig for folk. Spennende hvordan samtalene i en gruppe med fremmede fortere kommer forbi fasade.
Å dele drømmer og håp løfter blikket vårt fra den trivielle hverdagen vi ofte går oss vill i, både på jobb og hjemme. Det er en kraftfull påminnelse om å keep the main thing the main thing.
Noen refleksjoner i etterkant
Det var utrolig fint å sitte sammen med deltakerne i det digitale rommet der mange faktisk kjente på følelser som glede, optimisme, nærhet, fellesskap, kjærlighet mm. Og selv om mange av deltakerne ikke kjente hverandre fra før så kom de raskt (ila 15 minutter) inn på ting som var viktig for dem, verdier, drømmer og håp. For mange ble det et slags positivt pusterom som ga inspirasjon til resten av dagen og det de skulle inn i. Mange ønsket også å gjøre den samme øvelsen i egen organisasjon etterpå. For min del ble det en påminner om at vi som prosessledere har mulighet til å stille spørsmål som bringer fram håp og gjør at vi kopler oss på hverandre relasjonelt og oppleve hvordan verdier og følelser kan gjensidig forsterke hverandre. Og det går til og med an å gjøre det med penn og papir i digitale, korte videomøter på under en time..!
